Takknemlig

Lenge siden sist. Litt for lenge, i følge enkelte, så nå har jeg kanskje en halvtime eller noe slikt på å formulere første blogginnlegg på nesten to år. Men hva skriver man om, når man ikke lenger jobber for en veldedig organisasjon i Afrika, og "bringer håp og legedom til verdens glemte fattige" og alt det der? Når man bare er en helt vanlig student?

Mamma fortalte meg noe interessant i juleferien, som kanskje er verdt å skrive om. Selv om jeg beveger meg inn i et minefelt nå. Det er nemlig snakk om abort. Jepp. Ikke det at jeg har noe stort behov for å starte en debatt her. Men det mamma fortalte gjorde hele denne betente debatten enda et hakk mer personlig for meg.

For de som ikke vet det, er jeg yngst av fire brødre. Det er bare ca åtte år mellom meg og eldstemann, som forresten har Downs syndrom. Når mamma ble gravid med meg hadde de altså tre gutter i alderen 3-7 år, hvorav en altså har Downs. Ganske slitsomt, tipper jeg. Og kanskje ikke så veldig praktisk å få en til. Enda flere år med bleieskift og våkenetter. Hadde det ikke vært greiere å slippe?

Det mamma fortalte meg i juleferien var at folk de kjente mente nettopp dette. Ville de virkelig ha enda en unge? Hadde de ikke nok arbeid med de tre de hadde fra før? Bare så det er sagt, jeg skriver overhode ikke dette for å henge ut disse menneskene. Jeg aner ikke engang hvem de er, og har overhode ikke behov for å finne det ut.

For mine foreldre var abort aldri et alternativ. Heldigvis. Men ingenting hadde hindret dem i å ta det valget. De hadde ikke trengt å oppgi noen grunn, og jeg hadde selvfølgelig ikke noe jeg skulle ha sagt i saken. De kunne bare bestemt seg for at de enkelt og greit ikke ville ha meg. Så lite skulle til for at jeg ikke hadde blitt født.

Ikke misforstå; jeg prøver ikke å bagatellisere de valgene kvinner tar når de bestemmer seg for abort. Jeg er fullt klar over at dette ikke er en enkel sak. Men jeg er også fullt klar over at jeg selv en gang var en "celleklump", og at mamma i tolv uker hadde ubegrenset rett til å bestemme om jeg skulle leve eller dø. Og jeg er utrolig takknemlig for at hun valgte å la meg leve.

Så kaldt det er, tiddelibom!

Ja, da var man altså hjemme igjen, til kulde, snø og youtube (hadde nettopp et lenge etterlengtet gjensyn med "Det snurrar i min skalle"). Hjem, kjære hjem. Visstnok... Joda, det er godt å være hjemme. Godt å treffe igjen venner man ikke har sett på lenge. Godt å fryse litt.

Men det er jo ikke å nekte for at man savner skipet. Savner venner. Savner arbeidet. Litt, i hvert fall. Så er det vel sånn livet er, stadige forandringer. Man kan ønske seg tilbake til gode minner, men sannheten er at de er ikke annet enn nettopp minner nå; og tross alt ligger det gode ting i framtiden også. Det er ikke alltid like lett, men noen ganger må man faktisk snu ryggen til fortiden for å se hva framtiden har å bringe.

Men i de fleste tilfeller er kanskje den største utfordringen å også la framtiden gli ut av fokus, så man kan se nåtiden klart. Hvis man alltid ser bakover, ser man ikke hvor man går, og kommer garantert til å snuble. Men hvis man alltid ser for langt fram, er faren like stor. Selvfølgelig kan man ikke bare stirre rett ned i bakken foran seg; da vet man jo ikke hvilken retning man går i. Og da går man seg vill; sånn som jeg snart har gått meg vill i denne metaforen. Men det var noen gode poeng gjemt her, tror jeg, så det får bare være.

Enden er nær!

Siste arbeidsdag er over, og alt som gjenstår er tre dager med papirarbeid, opprydding, pakking, og alt for mange farvel. Og selv om melkesjokolade, Sørlandschips, brunost og ekte melk (kanskje ikke alt på én gang...) kaller forlokkende der hjemme, er det ikke uten en god dose vemod jeg nå gjør meg klar til å forlate M/V Africa Mercy og Togo.

Men hvor klar kan man egentlig bli? Plutselig skal man våkne opp om morgenen i et rom uten 5 andre, stå opp og spise frokost på sitt eget kjøkken, som nok aldri kommer til å romme 400 stk. Veien til jobb blir nok litt lenger enn en 2 min gåtur ned et par trapper og bort en liten gang, og sjansen for å treffe folk fra 4 forskjellige kontinenter før lunsj er nok betydelig redusert. Plutselig må man kle på seg for å gå ut, og ikke omvendt. Kanskje må man til og med lage sin egen mat, og attpåtil ta oppvasken selv etterpå.

Og plutselig er man ikke humanitærarbeider lenger... Tilbake til en eller annen tilfeldig jobb, uten den store, overordnede jobbeskrivelse "bringing hope and healing to the forgotten poor" (Ok, akkurat det høres litt overdrevent klisjéfyllt ut, men dere skjønner tegninga). Riktignok vil man for en gangs skyld få betalt for å jobbe, og ikke omvendt, men allikevel...

Allikevel er det på tide å reise hjem. Sånn er det bare, både på godt og vondt. Og når alt kommer til alt, kan man vel ikke gjøre annet enn å si seg enig med Victor Hugo (og jeg beklager at dette sitatet er på engelsk, men jeg kunne ikke finne noen god norsk oversettelse, og mine egne oversetterevner er ikke helt til å stole på klokka ett om natta):

"Have the courage for the great sorrows of life and the patience for the small ones. And when you have finished your daily task, go to sleep in peace. God is awake."

Presidentvalg i Togo

Kl. 18:30 onsdag kveld var det igjen slutt på landlov, som et ekstra sikkerhetstiltak i disse litt uvanlige omstendighetene. Idag gikk nemlig Togo til stemmeboksene, og i løpet av den neste uka blir det blant annet klart hvem som er Togos nye president. Ingenting å bekymre seg for, det forventes lite eller ingen uroligheter rundt valget, men vår fantastiske sikkerhetsoffiser tar ingen sjanser. Allikevel, det får en jo til å tenke på hvor heldige vi egentlig er i Vesten, som kan ta demokrati og frie, rettferdige valg for gitt.

Så, mine bønner i kveld går til det togolesiske folk; for fred, rettferdig stemmeopptelling, og gode ledere. Noen vil kanskje si at det er naivt og historieløst og tro dette, men kanskje kan Togo stake ut en ny kurs for fremtiden ved dette valget. Eller kanskje ingenting forandres. Kanskje blir alt værre.

På den annen side, alt er mulig for Gud...

Adios, Tenerife!

Landlov er nå inndratt for alt mannskap ombord på M/V Africa Mercy, og siste forberedelser for avreise til Lomé, Togo er i ferd med å avsluttes. Siste uka på Tenerife ble for en stor del tilbragt under vann, med dykkersertifikat som det desiderte høydepunkt (hvis man kan kalle 18,5 meter under havets overflate et høydepunkt). Med ferskt dykkersertifikat, men uten lufttank, BCD, våtdrakt og denslags, ble det naturlige valget for vår siste utflukt fra skipet her på Tenerife snorkling og sandslottbygging på stranda (som forøvrig er laget av sand importert fra Sahara).

Selve slottet, et av de sikreste av sin sort med sine to vollgraver.

Slottet igjen, her med den lille landsbyen i forgrunnen.

Den lokale kirka.

Tre av fire av prosjektets arkitekter/byggherrer.

El Teide

El Teide er med sine 3 718 moh Spanias høyeste fjell, og verdens tredje største vulkan (inaktiv sådan; slapp av), og befinner seg tilfeldigvis på samme øy som meg. Så da fant man ut at det var en god idé å bestige dette beistet, en trivelig liten 7 km spasertur hver vei, med en stigning på ca 1 500 høydemeter. Hardt, joda, men det er jo litt spesielt for en nordmann å kunne gå ordentlig fjelltur og fortsatt se havet. Men, et bilde sier mer enn tusen ord, sies det, så, voilá:

Sånn ca på høyde med de fleste kommersielle fly. Og ja, det er faktisk Atlanterhavet under skyene.

Hurra for meg som fyller mitt år!

Ja, da var man altså blitt et helt år eldre på et øyeblikk. Merkelig. Blant gavene i år var et splitter nytt kamera, så her er en liten smakebit:

Fortsettelse følger...