Bunad og bart

Denne bloggen oppdateres ikke så altfor ofte. Men nå er det juleferie for andreårs medisinstudenter, så da er det jo lov å håpe på forbedring. Håpet skjemmer jo ingen, som Voltaire visstnok en gang skal ha sagt. Her er i hvert fall et lite tilbakeblikk til begynnelsen av denne måneden:

Første helg i desember bragte med seg både bursdagsfeiring og første søndag i advent. Vi slo like så godt to fluer i en smekk og bakte kakemenn og lagde julekrybbe samtidig.

Vismennene er så små fordi de kommer så langt bortefra, i følge Therese. Og så har de med seg en pære. Den må vel da være litt mer lokal, ettersom den er omtrent like stor som vismennene.

Maria stiller i bunad, og Josef i en mer tvilsom bekledning. Men kjærligheten blomstrer allikevel.

Josef er både samfunns- og stilbevisst, og kombinerer Movember med adventsbart.

Dag Erlend prøver ting han ikke har gjort før #1: Bli stoppet av politiet fordi man har lite bagasje.

Etter en herlig (men slitsom) uke på Oase i Fredrikstad, bestemte jeg meg for å ta toget hjem. Dette innebar å bli vekt av konduktøren ca 07:10 mandag morgen og innse at absolutt alle andre hadde kommet seg av toget. Med kun en liten sekk på ryggen (resten av bagasjen hadde fått skyss med en 67-modell Chevy Impala som hadde ankommet byen noen timer før meg) og overhode ikke kledd for trøndersk sommer (shorts og flip-flops er visst ikke helt greia her i år), satte jeg kursen mot nærmeste buss hjem. På vei ned fra perrongen registrerer jeg at det står en politimann med tilhørende hund utenfor en dør jeg aldri har lagt merke til før og lurer litt på hva de gjør her, uten at jeg lar meg stoppe av det. Rundt et hjørne og opp en liten bakke innser jeg at noen prøver og stoppe meg, og idet jeg snur meg spør en meget hyggelig mann om han kan få prate litt med meg. "Hva er det du skal prøve å selge meg for noe, da?" tenker jeg. Så ser jeg politiskiltet rundt halsen. Greit. Vi får vel ta oss tid til en prat, da.

Den fortsatt like hyggelige politimannen i sivilt lurer på hvorfor jeg har så lite bagasje, og forklarer at det er typisk narkosmuglere å ikke ha med seg store bager og denslags. Vi tusler tilbake til politimannen med hunden, og førerkortet mitt går via politimannen i sivilt til hundeføreren som mumler noe inn i sambandet sitt, før han må hilse på kjentfolk og gir førerkortet mitt videre til en tredje politimann som plutselig dukket opp, også han i uniform. Politimannen i sivilt holder tørrpraten gående, og jeg lurer litt på hvor mye av dette som faktisk er info som han faktisk vil få ut av meg, og hvor mye som bare er for å få tida til å gå. Det er vanskelig å vite forskjellen, og det aner meg derfor at denne mannen kan jobben sin godt. Etter det som sikkert var en sjekk av rullebladet mitt får jeg førerkortet tilbake og kan gå videre. Velkommen hjem.

Der de aller fleste andre unge menn i dette landet har sitt første møte med Onkel Politi på grunn av en litt for sterk høyrefot bak rattet, blir jeg altså mistenkt for narkosmugling. Lurer litt på hva dette egentlig sier om meg...

Nieuw Scheveningen

Stakk en tur til Nederland i noen dager (begynner å bli en vane dette her; dette var mitt tredje besøk på ca 14 måneder til dette merkelige lille landet under havet), og selv om landet kanskje er mer kjent for vindmøller, tresko og et par andre litt mer tvilsomme ting, har jeg oppdaget at landet har noen ganske så fine strender. Såpass fine at Daniël, Johan og jeg fant ut vi måtte grave et hull i en av dem. Til de av dere som stiller dere uforstående til et slikt behov (les: kvinner), så er det bare slikt vi menn må gjøre av og til. Grave et hull, rett og slett. Det kan ikke forklares. Her skulle jeg gjerne hatt et bilde av det fantastiske hullet vi gravde, men kameraet lå i Bergen og telefonen ble ikke med på stranda denne dagen. Synet kan nytes på facebook, for de som er venner med meg der.

Nå viste det seg at det plutselig var to og et halvt år siden sist jeg bygde et sandslott (det stemmer, jeg bygde sandslott i januar. Sjekk Adios, Tenerife!), og det kan vi jo ikke ha noe av. Så Daniël, Justin og jeg fant ut at det var på tide å gjøre noe med den saken. Her er resultatet:

 Oversiktsbilde av Nieuw Scheveningen (ja, det var det vi kalte landsbyen, selv om den ble bygd i Katwijk, som for de som ikke er lokaltkjent altså ligger ca en mil eller noe slikt nord for den virkelige Scheveningen).

Sørporten.

 Enhver landsby med respekt for seg selv må jo ha ei kirke.

Nå viste det seg også at vi hadde flaks med tidevannet, så drømmen om å få se bølgene knuse mesterverket vårt gikk i oppfyllelse:

Tidevannet måtte riktignok hjelpes litt med en kanal eller tre.

Kirka holdt stand lenge...

 ...men måtte tilslutt gi tapt, sammen med resten av landsbyen.

Mer fikk vi ikke sett av ødeleggelsene, for plutselig hadde man et fly å rekke.

Takknemlig

Lenge siden sist. Litt for lenge, i følge enkelte, så nå har jeg kanskje en halvtime eller noe slikt på å formulere første blogginnlegg på nesten to år. Men hva skriver man om, når man ikke lenger jobber for en veldedig organisasjon i Afrika, og "bringer håp og legedom til verdens glemte fattige" og alt det der? Når man bare er en helt vanlig student?

Mamma fortalte meg noe interessant i juleferien, som kanskje er verdt å skrive om. Selv om jeg beveger meg inn i et minefelt nå. Det er nemlig snakk om abort. Jepp. Ikke det at jeg har noe stort behov for å starte en debatt her. Men det mamma fortalte gjorde hele denne betente debatten enda et hakk mer personlig for meg.

For de som ikke vet det, er jeg yngst av fire brødre. Det er bare ca åtte år mellom meg og eldstemann, som forresten har Downs syndrom. Når mamma ble gravid med meg hadde de altså tre gutter i alderen 3-7 år, hvorav en altså har Downs. Ganske slitsomt, tipper jeg. Og kanskje ikke så veldig praktisk å få en til. Enda flere år med bleieskift og våkenetter. Hadde det ikke vært greiere å slippe?

Det mamma fortalte meg i juleferien var at folk de kjente mente nettopp dette. Ville de virkelig ha enda en unge? Hadde de ikke nok arbeid med de tre de hadde fra før? Bare så det er sagt, jeg skriver overhode ikke dette for å henge ut disse menneskene. Jeg aner ikke engang hvem de er, og har overhode ikke behov for å finne det ut.

For mine foreldre var abort aldri et alternativ. Heldigvis. Men ingenting hadde hindret dem i å ta det valget. De hadde ikke trengt å oppgi noen grunn, og jeg hadde selvfølgelig ikke noe jeg skulle ha sagt i saken. De kunne bare bestemt seg for at de enkelt og greit ikke ville ha meg. Så lite skulle til for at jeg ikke hadde blitt født.

Ikke misforstå; jeg prøver ikke å bagatellisere de valgene kvinner tar når de bestemmer seg for abort. Jeg er fullt klar over at dette ikke er en enkel sak. Men jeg er også fullt klar over at jeg selv en gang var en "celleklump", og at mamma i tolv uker hadde ubegrenset rett til å bestemme om jeg skulle leve eller dø. Og jeg er utrolig takknemlig for at hun valgte å la meg leve.

Så kaldt det er, tiddelibom!

Ja, da var man altså hjemme igjen, til kulde, snø og youtube (hadde nettopp et lenge etterlengtet gjensyn med "Det snurrar i min skalle"). Hjem, kjære hjem. Visstnok... Joda, det er godt å være hjemme. Godt å treffe igjen venner man ikke har sett på lenge. Godt å fryse litt.

Men det er jo ikke å nekte for at man savner skipet. Savner venner. Savner arbeidet. Litt, i hvert fall. Så er det vel sånn livet er, stadige forandringer. Man kan ønske seg tilbake til gode minner, men sannheten er at de er ikke annet enn nettopp minner nå; og tross alt ligger det gode ting i framtiden også. Det er ikke alltid like lett, men noen ganger må man faktisk snu ryggen til fortiden for å se hva framtiden har å bringe.

Men i de fleste tilfeller er kanskje den største utfordringen å også la framtiden gli ut av fokus, så man kan se nåtiden klart. Hvis man alltid ser bakover, ser man ikke hvor man går, og kommer garantert til å snuble. Men hvis man alltid ser for langt fram, er faren like stor. Selvfølgelig kan man ikke bare stirre rett ned i bakken foran seg; da vet man jo ikke hvilken retning man går i. Og da går man seg vill; sånn som jeg snart har gått meg vill i denne metaforen. Men det var noen gode poeng gjemt her, tror jeg, så det får bare være.

Enden er nær!

Siste arbeidsdag er over, og alt som gjenstår er tre dager med papirarbeid, opprydding, pakking, og alt for mange farvel. Og selv om melkesjokolade, Sørlandschips, brunost og ekte melk (kanskje ikke alt på én gang...) kaller forlokkende der hjemme, er det ikke uten en god dose vemod jeg nå gjør meg klar til å forlate M/V Africa Mercy og Togo.

Men hvor klar kan man egentlig bli? Plutselig skal man våkne opp om morgenen i et rom uten 5 andre, stå opp og spise frokost på sitt eget kjøkken, som nok aldri kommer til å romme 400 stk. Veien til jobb blir nok litt lenger enn en 2 min gåtur ned et par trapper og bort en liten gang, og sjansen for å treffe folk fra 4 forskjellige kontinenter før lunsj er nok betydelig redusert. Plutselig må man kle på seg for å gå ut, og ikke omvendt. Kanskje må man til og med lage sin egen mat, og attpåtil ta oppvasken selv etterpå.

Og plutselig er man ikke humanitærarbeider lenger... Tilbake til en eller annen tilfeldig jobb, uten den store, overordnede jobbeskrivelse "bringing hope and healing to the forgotten poor" (Ok, akkurat det høres litt overdrevent klisjéfyllt ut, men dere skjønner tegninga). Riktignok vil man for en gangs skyld få betalt for å jobbe, og ikke omvendt, men allikevel...

Allikevel er det på tide å reise hjem. Sånn er det bare, både på godt og vondt. Og når alt kommer til alt, kan man vel ikke gjøre annet enn å si seg enig med Victor Hugo (og jeg beklager at dette sitatet er på engelsk, men jeg kunne ikke finne noen god norsk oversettelse, og mine egne oversetterevner er ikke helt til å stole på klokka ett om natta):

"Have the courage for the great sorrows of life and the patience for the small ones. And when you have finished your daily task, go to sleep in peace. God is awake."

Presidentvalg i Togo

Kl. 18:30 onsdag kveld var det igjen slutt på landlov, som et ekstra sikkerhetstiltak i disse litt uvanlige omstendighetene. Idag gikk nemlig Togo til stemmeboksene, og i løpet av den neste uka blir det blant annet klart hvem som er Togos nye president. Ingenting å bekymre seg for, det forventes lite eller ingen uroligheter rundt valget, men vår fantastiske sikkerhetsoffiser tar ingen sjanser. Allikevel, det får en jo til å tenke på hvor heldige vi egentlig er i Vesten, som kan ta demokrati og frie, rettferdige valg for gitt.

Så, mine bønner i kveld går til det togolesiske folk; for fred, rettferdig stemmeopptelling, og gode ledere. Noen vil kanskje si at det er naivt og historieløst og tro dette, men kanskje kan Togo stake ut en ny kurs for fremtiden ved dette valget. Eller kanskje ingenting forandres. Kanskje blir alt værre.

På den annen side, alt er mulig for Gud...