Farvel, Benin!

Ca kl. 11 i dag kastet M/V Africa Mercy loss, og med kurs rett vestover kan vi nå ikke se annet enn hav så langt øyet rekker. Selv om det var vemodig å ta farvel med Benin, er det godt å vite at Gud fortsetter der vi slapp. Og jeg tror denne juleferien på Tenerife er kjærkommen for mange ombord, selv om det nok blir rart å komme tilbake til Europa.

To småmynter

I går var siste dag operasjonsstua var i full drift, og siste gang tannhelseteamet dro ut her i Benin. Alle pasientene fra the Hospitality Center har blitt overført til skipet. To av avdelingene ombord er allerede stengt; om en uke stenger resten av sykehuset ombord, og alle tolker og andre dagarbeidere må takke for seg for denne gang. Vi er nesten helt ferdige med varetellingen (takket være en fantastisk innsats fra Jack, Allie, Derek, Tim og Allison; vet ikke hva vi skulle ha gjort uten dette Mercy Teamet, de var en sann velsignelse!), og vi har begynt å sikre containere og demontere hyller som ikke er boltet til veggen, og derfor må taes ned før seilasen. Antall mannskap som forlater skipet og reiser hjem er nå betydelig større enn antall nytt mannskap. Altfor mange farvel må taes her nå.

Tusener av pasienter behandlet, titusener av liv forandret. Allikevel sniker det seg inn en følelse av at man kunne gjort mer. Kanskje spesielt for oss som ikke er direkte involvert i pasientbehandlingen. Jeg har jo fri hver kveld og helg, jeg kunne brukt mer av fritiden min. Besøkt fengselet eller den psykriatiske klinikken, barnehjemmene, brukt mer tid sammen med pasientene, i stedet for å bare slappe av sammen med resten av mannskapet.

Kanskje kunne jeg brukt tiden min her i Benin bedre. Meget mulig. Men når jeg ser Teophile smile fra øre til øre bare på grunn av et enkelt "ça va?", eller får høre at jeg var et bønnesvar bare ved å prate med noen her ombord, minner Gud meg på at det ikke handler om hvor mye jeg utretter, hvor mange jeg hjelper, hvor mye jeg gir. Det handler om å gi Gud rom til å handle i meg og gjennom meg.

Historien om den fattige enka som gir et par småmynter i tempelkassa, og Jesus som erklærer at hun har gitt mest av alle er velkjent, i hvert fall for oss som har gått i kirka i mange år (hvis dette er ukjent for deg, tar det deg ca 10 sekunder å lese denne historien i Lukas kap. 21, vers 1-4). Like velkjent er lærdommene som dras ut av dette om at hun ga mest fordi hun ga størst del av det hun eier, og at hun viste en enorm tillit til Gud ved å gi, enda hun sannsynligvis knapt nok hadde til livets opphold. Og dette er ikke mindre sant, selv om vi har hørt det hundrevis av ganger. Men som med så mange andre bibelske fortellinger er det mer å hente. Her om dagen nevnte noen her på skipet denne historien i en tale, og brakte fram et nytt perspektiv. Denne fattige enka kunne jo godt ha tenkt "hva er vel disse små myntene verdt? De gjør da ingen forksjell, fra eller til." I forhold til hvor mye det kostet å gjenoppbygge tempelet var disse myntene praktisk talt verdiløse. Men enka stolte på at Gud hadde bruk for det lille hun hadde å gi. For faktum er at vi aldri kan gi nok. Vi kan aldri gi nok penger, tid, eller innsats alene til å forandre verden. Men hvis vi gir våre småmynter, sørger Gud for resten.

To måneder...

...siden sist jeg brukte en mobiltelefon
...siden sist jeg kjørte selv
...siden siste skive med brunost
...siden jeg fikk betalt for å jobbe
...siden jeg kunne sove lenger enn til kl. 09:00 i helgene, og allikevel spise frokost
...siden jeg hadde mitt eget rom, med vinduer
...siden det tok meg mindre enn et minutt å laste en internettside, og jeg kunne bruke skype og youtube
...siden jeg hadde mer enn tre TV-kanaler, og tid til å se på TV
...siden jeg bare trengte ett språk for å gjøre meg forstått, uansett hvor jeg gikk

Hvorfor?

Derfor!

Hva misjonærer ikke er...

Misjonærer er ikke superhelter (selv om vi liker å kle oss ut som det innimellom)
Misjonærer er ikke ufeilbarlige
Misjonærer er ikke superåndelige, perfekte kristne
Misjonærer er ikke uovervinnelige
Misjonærer er ikke fritatt fra motgang
Misjonærer er ikke alltid i godt humør

Så takk for all forbønn og oppmuntring; det trengs!

(PS: Alle kristne er misjonærer; noen av oss må bare reise litt lenger for å skjønne det)

Mercy Ships Hospitality Center igjen...

Ting misjonærer gjør på fritida...

Spiller Ultimate Frisbee på stranda
Danser swing i mannskapsbyssa
Settlers-frokost (omelett og arme riddere etterfulgt av en omgang Settlers of Catan)
Bord-og-stol-tennis
Spiller Jenga med folk som ikke forstår ett ord av de 2,5 språkene jeg snakker

Mercy Ships Hospitality Center

Operasjonsstuene her på skipet har visst egentlig litt større kapasitet enn sykestuene ombord, så for å utnytte kapasiteten fullt ut har man i år bygd the Hospitality Center.

På 10 dager ble denne lagerbygningen bygd om til et "sykehushotell" med plass til ca 30 pasienter som enten venter på operasjon, slik som denne babyen, som på grunn av hareskår er underernært og ennå ikke sterk nok til å tåle en operasjon...

...eller pasienter som har blitt operert, som ikke trenger konstant medisinsk overvåkning, men fortsatt må ombord på skipet for et par oppfølgingstimer, som Freddy og Theophile:

"Johannes, som satt i fengsel, fikk nå høre om alt det Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 'Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?' Jesus svarte: 'Gå og fortell hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg.'"

Matt. 11, 2-6

God of this City

Hver torsdag kveld samles hele manskapet ombord for et info/lovsangsmøte (jeg vet, interessant kombinasjon), og forrige torsdag sang vi denne sangen. En ganske sterk opplevelse å synge denne sangen og vite hva Gud faktisk gjør her i Cotonou og Benin:

You're the God of this City 
You're the King of these people 
You're the Lord of this nation 
You are 

You're the Light in this darkness 
You're the Hope to the hopeless 
You're the Peace to the restless 
You are 

There is no one like our God 
There is no one like our God 

For greater things have yet to come 
And greater things are still to be done in this City 
Greater thing have yet to come 
And greater things are still to be done here 

Brought to you by IKEA Batteries:

Med ferske batterier fra IKEA var det på tide med en kjapp tur rundt skipet med kameraet. Her er resultatet. Enjoy!

Utsikten fra babord side av baugen; en av Cotonous flere små, kaotiske fiskerlandsbyer.

Joda, vi har svømmebasseng ombord. En smule kaldt akkurat nå, men det bedrer seg sikkert så snart regntida er helt over, og temperaturen begynner å krype over til den andre sida av 30-tallet.

Og vi har sannsynligvis verdens eneste Starbucks til sjøs. Relativt ekslusive åpningstider her, så jeg har enda ikke testet ut om den lever opp til full Starbucks-standard. Mer om dette senere.

Det var alt for denne gang. Beklager dypt at det ikke er noen bilder fra lugaren min, men den er rett og slett for liten til at det er mulig å få tatt bilde av mer enn en halv vegg av gangen. Men den er i det minste meget godt ventilert (AC'en funker nesten litt for bra; noe er feil når man våkner opp hver morgen og fryser når man befinner seg i Vest-Afrika).

Mens vi venter på tørketrommelen...

Min første klesvask (som ble noe utvidet pga en lekk tøymyknerflaske) er straks ferdig i tørketrommelen, så bare et kjapt lite innlegg. Til alle dere som har gått og bekymret dere (sikkert kjempemange det, ja): Tross en times forsinkelse i Paris og (sikkert helt normalt) kaos på flyplassen i Cotonou (både bagasjeutlevering og kjøring ut av parkeringsplassen byr på mer spenning enn på noen annen flyplass jeg har vært på før), er jeg nå trygt framme på M/V Africa Mercy. Mer om dette senere; nå må jeg hente nevnte klesvask så nestemann får tilgang på tørketrommelen (10 vaskemaskiner og tørketromler fordelt på over 400 stk nødvendiggjør et strengt køsystem, og nå er jeg egentlig allerede 5 min for sein...)

Voila!

Da er alle vaksiner tatt, malariakuren i gang, alle dokumenter og billetter i orden (med unntak av returbilletten, da), forsikringen i orden, sekken pakka (og spredd utover gulvet til Jon Olav), og nå er attpåtil bloggen på plass. Reiseklar? Tja...