To småmynter

I går var siste dag operasjonsstua var i full drift, og siste gang tannhelseteamet dro ut her i Benin. Alle pasientene fra the Hospitality Center har blitt overført til skipet. To av avdelingene ombord er allerede stengt; om en uke stenger resten av sykehuset ombord, og alle tolker og andre dagarbeidere må takke for seg for denne gang. Vi er nesten helt ferdige med varetellingen (takket være en fantastisk innsats fra Jack, Allie, Derek, Tim og Allison; vet ikke hva vi skulle ha gjort uten dette Mercy Teamet, de var en sann velsignelse!), og vi har begynt å sikre containere og demontere hyller som ikke er boltet til veggen, og derfor må taes ned før seilasen. Antall mannskap som forlater skipet og reiser hjem er nå betydelig større enn antall nytt mannskap. Altfor mange farvel må taes her nå.

Tusener av pasienter behandlet, titusener av liv forandret. Allikevel sniker det seg inn en følelse av at man kunne gjort mer. Kanskje spesielt for oss som ikke er direkte involvert i pasientbehandlingen. Jeg har jo fri hver kveld og helg, jeg kunne brukt mer av fritiden min. Besøkt fengselet eller den psykriatiske klinikken, barnehjemmene, brukt mer tid sammen med pasientene, i stedet for å bare slappe av sammen med resten av mannskapet.

Kanskje kunne jeg brukt tiden min her i Benin bedre. Meget mulig. Men når jeg ser Teophile smile fra øre til øre bare på grunn av et enkelt "ça va?", eller får høre at jeg var et bønnesvar bare ved å prate med noen her ombord, minner Gud meg på at det ikke handler om hvor mye jeg utretter, hvor mange jeg hjelper, hvor mye jeg gir. Det handler om å gi Gud rom til å handle i meg og gjennom meg.

Historien om den fattige enka som gir et par småmynter i tempelkassa, og Jesus som erklærer at hun har gitt mest av alle er velkjent, i hvert fall for oss som har gått i kirka i mange år (hvis dette er ukjent for deg, tar det deg ca 10 sekunder å lese denne historien i Lukas kap. 21, vers 1-4). Like velkjent er lærdommene som dras ut av dette om at hun ga mest fordi hun ga størst del av det hun eier, og at hun viste en enorm tillit til Gud ved å gi, enda hun sannsynligvis knapt nok hadde til livets opphold. Og dette er ikke mindre sant, selv om vi har hørt det hundrevis av ganger. Men som med så mange andre bibelske fortellinger er det mer å hente. Her om dagen nevnte noen her på skipet denne historien i en tale, og brakte fram et nytt perspektiv. Denne fattige enka kunne jo godt ha tenkt "hva er vel disse små myntene verdt? De gjør da ingen forksjell, fra eller til." I forhold til hvor mye det kostet å gjenoppbygge tempelet var disse myntene praktisk talt verdiløse. Men enka stolte på at Gud hadde bruk for det lille hun hadde å gi. For faktum er at vi aldri kan gi nok. Vi kan aldri gi nok penger, tid, eller innsats alene til å forandre verden. Men hvis vi gir våre småmynter, sørger Gud for resten.

To måneder...

...siden sist jeg brukte en mobiltelefon
...siden sist jeg kjørte selv
...siden siste skive med brunost
...siden jeg fikk betalt for å jobbe
...siden jeg kunne sove lenger enn til kl. 09:00 i helgene, og allikevel spise frokost
...siden jeg hadde mitt eget rom, med vinduer
...siden det tok meg mindre enn et minutt å laste en internettside, og jeg kunne bruke skype og youtube
...siden jeg hadde mer enn tre TV-kanaler, og tid til å se på TV
...siden jeg bare trengte ett språk for å gjøre meg forstått, uansett hvor jeg gikk

Hvorfor?

Derfor!