Så kaldt det er, tiddelibom!

Ja, da var man altså hjemme igjen, til kulde, snø og youtube (hadde nettopp et lenge etterlengtet gjensyn med "Det snurrar i min skalle"). Hjem, kjære hjem. Visstnok... Joda, det er godt å være hjemme. Godt å treffe igjen venner man ikke har sett på lenge. Godt å fryse litt.

Men det er jo ikke å nekte for at man savner skipet. Savner venner. Savner arbeidet. Litt, i hvert fall. Så er det vel sånn livet er, stadige forandringer. Man kan ønske seg tilbake til gode minner, men sannheten er at de er ikke annet enn nettopp minner nå; og tross alt ligger det gode ting i framtiden også. Det er ikke alltid like lett, men noen ganger må man faktisk snu ryggen til fortiden for å se hva framtiden har å bringe.

Men i de fleste tilfeller er kanskje den største utfordringen å også la framtiden gli ut av fokus, så man kan se nåtiden klart. Hvis man alltid ser bakover, ser man ikke hvor man går, og kommer garantert til å snuble. Men hvis man alltid ser for langt fram, er faren like stor. Selvfølgelig kan man ikke bare stirre rett ned i bakken foran seg; da vet man jo ikke hvilken retning man går i. Og da går man seg vill; sånn som jeg snart har gått meg vill i denne metaforen. Men det var noen gode poeng gjemt her, tror jeg, så det får bare være.

Enden er nær!

Siste arbeidsdag er over, og alt som gjenstår er tre dager med papirarbeid, opprydding, pakking, og alt for mange farvel. Og selv om melkesjokolade, Sørlandschips, brunost og ekte melk (kanskje ikke alt på én gang...) kaller forlokkende der hjemme, er det ikke uten en god dose vemod jeg nå gjør meg klar til å forlate M/V Africa Mercy og Togo.

Men hvor klar kan man egentlig bli? Plutselig skal man våkne opp om morgenen i et rom uten 5 andre, stå opp og spise frokost på sitt eget kjøkken, som nok aldri kommer til å romme 400 stk. Veien til jobb blir nok litt lenger enn en 2 min gåtur ned et par trapper og bort en liten gang, og sjansen for å treffe folk fra 4 forskjellige kontinenter før lunsj er nok betydelig redusert. Plutselig må man kle på seg for å gå ut, og ikke omvendt. Kanskje må man til og med lage sin egen mat, og attpåtil ta oppvasken selv etterpå.

Og plutselig er man ikke humanitærarbeider lenger... Tilbake til en eller annen tilfeldig jobb, uten den store, overordnede jobbeskrivelse "bringing hope and healing to the forgotten poor" (Ok, akkurat det høres litt overdrevent klisjéfyllt ut, men dere skjønner tegninga). Riktignok vil man for en gangs skyld få betalt for å jobbe, og ikke omvendt, men allikevel...

Allikevel er det på tide å reise hjem. Sånn er det bare, både på godt og vondt. Og når alt kommer til alt, kan man vel ikke gjøre annet enn å si seg enig med Victor Hugo (og jeg beklager at dette sitatet er på engelsk, men jeg kunne ikke finne noen god norsk oversettelse, og mine egne oversetterevner er ikke helt til å stole på klokka ett om natta):

"Have the courage for the great sorrows of life and the patience for the small ones. And when you have finished your daily task, go to sleep in peace. God is awake."

Presidentvalg i Togo

Kl. 18:30 onsdag kveld var det igjen slutt på landlov, som et ekstra sikkerhetstiltak i disse litt uvanlige omstendighetene. Idag gikk nemlig Togo til stemmeboksene, og i løpet av den neste uka blir det blant annet klart hvem som er Togos nye president. Ingenting å bekymre seg for, det forventes lite eller ingen uroligheter rundt valget, men vår fantastiske sikkerhetsoffiser tar ingen sjanser. Allikevel, det får en jo til å tenke på hvor heldige vi egentlig er i Vesten, som kan ta demokrati og frie, rettferdige valg for gitt.

Så, mine bønner i kveld går til det togolesiske folk; for fred, rettferdig stemmeopptelling, og gode ledere. Noen vil kanskje si at det er naivt og historieløst og tro dette, men kanskje kan Togo stake ut en ny kurs for fremtiden ved dette valget. Eller kanskje ingenting forandres. Kanskje blir alt værre.

På den annen side, alt er mulig for Gud...