Enden er nær!

Siste arbeidsdag er over, og alt som gjenstår er tre dager med papirarbeid, opprydding, pakking, og alt for mange farvel. Og selv om melkesjokolade, Sørlandschips, brunost og ekte melk (kanskje ikke alt på én gang...) kaller forlokkende der hjemme, er det ikke uten en god dose vemod jeg nå gjør meg klar til å forlate M/V Africa Mercy og Togo.

Men hvor klar kan man egentlig bli? Plutselig skal man våkne opp om morgenen i et rom uten 5 andre, stå opp og spise frokost på sitt eget kjøkken, som nok aldri kommer til å romme 400 stk. Veien til jobb blir nok litt lenger enn en 2 min gåtur ned et par trapper og bort en liten gang, og sjansen for å treffe folk fra 4 forskjellige kontinenter før lunsj er nok betydelig redusert. Plutselig må man kle på seg for å gå ut, og ikke omvendt. Kanskje må man til og med lage sin egen mat, og attpåtil ta oppvasken selv etterpå.

Og plutselig er man ikke humanitærarbeider lenger... Tilbake til en eller annen tilfeldig jobb, uten den store, overordnede jobbeskrivelse "bringing hope and healing to the forgotten poor" (Ok, akkurat det høres litt overdrevent klisjéfyllt ut, men dere skjønner tegninga). Riktignok vil man for en gangs skyld få betalt for å jobbe, og ikke omvendt, men allikevel...

Allikevel er det på tide å reise hjem. Sånn er det bare, både på godt og vondt. Og når alt kommer til alt, kan man vel ikke gjøre annet enn å si seg enig med Victor Hugo (og jeg beklager at dette sitatet er på engelsk, men jeg kunne ikke finne noen god norsk oversettelse, og mine egne oversetterevner er ikke helt til å stole på klokka ett om natta):

"Have the courage for the great sorrows of life and the patience for the small ones. And when you have finished your daily task, go to sleep in peace. God is awake."