Takknemlig

Lenge siden sist. Litt for lenge, i følge enkelte, så nå har jeg kanskje en halvtime eller noe slikt på å formulere første blogginnlegg på nesten to år. Men hva skriver man om, når man ikke lenger jobber for en veldedig organisasjon i Afrika, og "bringer håp og legedom til verdens glemte fattige" og alt det der? Når man bare er en helt vanlig student?

Mamma fortalte meg noe interessant i juleferien, som kanskje er verdt å skrive om. Selv om jeg beveger meg inn i et minefelt nå. Det er nemlig snakk om abort. Jepp. Ikke det at jeg har noe stort behov for å starte en debatt her. Men det mamma fortalte gjorde hele denne betente debatten enda et hakk mer personlig for meg.

For de som ikke vet det, er jeg yngst av fire brødre. Det er bare ca åtte år mellom meg og eldstemann, som forresten har Downs syndrom. Når mamma ble gravid med meg hadde de altså tre gutter i alderen 3-7 år, hvorav en altså har Downs. Ganske slitsomt, tipper jeg. Og kanskje ikke så veldig praktisk å få en til. Enda flere år med bleieskift og våkenetter. Hadde det ikke vært greiere å slippe?

Det mamma fortalte meg i juleferien var at folk de kjente mente nettopp dette. Ville de virkelig ha enda en unge? Hadde de ikke nok arbeid med de tre de hadde fra før? Bare så det er sagt, jeg skriver overhode ikke dette for å henge ut disse menneskene. Jeg aner ikke engang hvem de er, og har overhode ikke behov for å finne det ut.

For mine foreldre var abort aldri et alternativ. Heldigvis. Men ingenting hadde hindret dem i å ta det valget. De hadde ikke trengt å oppgi noen grunn, og jeg hadde selvfølgelig ikke noe jeg skulle ha sagt i saken. De kunne bare bestemt seg for at de enkelt og greit ikke ville ha meg. Så lite skulle til for at jeg ikke hadde blitt født.

Ikke misforstå; jeg prøver ikke å bagatellisere de valgene kvinner tar når de bestemmer seg for abort. Jeg er fullt klar over at dette ikke er en enkel sak. Men jeg er også fullt klar over at jeg selv en gang var en "celleklump", og at mamma i tolv uker hadde ubegrenset rett til å bestemme om jeg skulle leve eller dø. Og jeg er utrolig takknemlig for at hun valgte å la meg leve.