Så kaldt det er, tiddelibom!

Ja, da var man altså hjemme igjen, til kulde, snø og youtube (hadde nettopp et lenge etterlengtet gjensyn med "Det snurrar i min skalle"). Hjem, kjære hjem. Visstnok... Joda, det er godt å være hjemme. Godt å treffe igjen venner man ikke har sett på lenge. Godt å fryse litt.

Men det er jo ikke å nekte for at man savner skipet. Savner venner. Savner arbeidet. Litt, i hvert fall. Så er det vel sånn livet er, stadige forandringer. Man kan ønske seg tilbake til gode minner, men sannheten er at de er ikke annet enn nettopp minner nå; og tross alt ligger det gode ting i framtiden også. Det er ikke alltid like lett, men noen ganger må man faktisk snu ryggen til fortiden for å se hva framtiden har å bringe.

Men i de fleste tilfeller er kanskje den største utfordringen å også la framtiden gli ut av fokus, så man kan se nåtiden klart. Hvis man alltid ser bakover, ser man ikke hvor man går, og kommer garantert til å snuble. Men hvis man alltid ser for langt fram, er faren like stor. Selvfølgelig kan man ikke bare stirre rett ned i bakken foran seg; da vet man jo ikke hvilken retning man går i. Og da går man seg vill; sånn som jeg snart har gått meg vill i denne metaforen. Men det var noen gode poeng gjemt her, tror jeg, så det får bare være.